onsdag 27. juli 2011

Det virker så meningsløst, det hele

Mine tanker og dypeste medfølelse går til alle de som miste nære og kjente etter det utilgivelige, ufattelige som skjedde fredag 22.juli 2011.
Vi satt på toget, på vei hjem fra sommerferie. Tog fra Trondheim, til Oslo S, og videre hjem.
Mamma sendte mld, om at noe var skjedd i Oslo. Det var en bombe, vi måtte være forsiktige. Alt var bra med lillebror og forloveden, som bor i Oslo.
De bor ikke så langt unna regjeringskvartalet.
Forloveden til min bror hadde sittet i vinduet og røyket, når bomben gikk av. Hun holdt på å ramle ut av vinduet, og måtte klamre seg fast, og dra seg inn med beina. Hun trodde det var et jordskjelv, og ble redd når hun hørte det var en bombe som hadde gått av.
Mens alt dette skjedde, satt vi på toget, på vei til Oslo. Hva ville møte oss der? Ville vi komme oss hjem? Ville det være trygt å ta tog videre?
Alle på vognen vi satt i, reagerte på samme måte. Sjokk og vantro over det som hadde skjedd.
Vi leste nyheter på mobilen, der det var dekning. Fikk opplysninger om at alt ville gå som normalt med tog og buss for tog.
Vi nærmet oss Gardermoen, og fikk beskjed om at det var en bombetrussel. Vi kunne ikke kjøre vanlig rute, men måtte kjøre en omvei.
Da vi kom oss over i buss, og etterhvert nærmet oss Oslo, var veiene omtrent folketomme. De få bilene som kjørte, var på vei vekk fra byen enda. Ellers var det bare busser, og taxi. I en tunell kom en bil med blålys og sirener, bak kjørte en helseekspress buss i susende fart. På vei til sykehuset, med noen som hadde blitt skadet.
Over byen var det helikopter.
Det var så spesielt, å tenke på, at bare timer tidligere hadde det utenkelige skjedd. Lille Norge hadde blitt utsatt for terror. En bombe i Oslo, og tragedien på Utøya. Lite visste vi enda om hvor omfattende ting var.
Rampen lurte jo på hva som var skjedd. Vi prøvde å ikke si for mye, men jeg fortalte at det ikke var alle som var snille i landet vårt, og at det var en veldig slem mann, som hadde gjort dette. At han hadde brukt pistol, og at mange hadde blitt skadet, og noen hadde dødd. Det var på dette tidspunktet antatt at det var 10 som hadde blitt drept på Utøya.
Vi så heldigvis ingenting den timen vi ventet på neste buss.
Når vi kom hjem, etter en natt på reisefot, fikk vi vite at det var det var over 80 som hadde blitt drept! Helt ufattelig!
Hele helgen ble spesiell. Jeg holdt meg oppdatert på nyhetene via internett. Jeg greier ikke å fatte det. Hvordan kunne noe slikt skje?


Mandag var det bestemt at det skulle være 1 minutts stillhet, for de døde og skadede etter tragedien. Vi tente lys, og samlet oss, så stille som mulig med 2 aktive unger.


På kvelden var det arrangert fakkeltog og minnestund i byen. Godt over 10 000 mennesker hadde iløpet av timer meldt seg på på facebook. Over 1000 hadde sagt de kanskje kom.

Folkehavet som møtte opp, var derimot mange mange flere. 75 000 deltok på minnesmarkeringen og fakkeltoget i Stavanger.


En time før toget, var alle blomsterbutikkene utsolgt for blomster. Det som var igjen når jeg skulle kjøpe roser, var potteplanter og orkideer.

Mange deltok med blomster. Det var lov å legge ut en blomst i vannet, når vi gikk i toget.

Flere fra AUF deltok i toget, de var tydelig preget av det som hadde skjedd.

Et folkehav med fakler og roser.



Toget ble så langt, at de måtte utvide ruten.

Supertante hadde heldigvis vært tidligere ute enn meg, og hadde fått tak i en rose til minisjefen og en til rampen.


I kveld sa rampen ettertenksomt før han la seg, at han brydde seg også om de menneskene som hadde dødd. Og at han syns det var utrolig dumt at noen kunne være så slemme.

1 kommentar:

Livet på hauge sa...

Det er ikke lett for de små å forstå dette som har skjedd. har hatt endel samtaler med de to eldste her i huset også. Vi var med i fakkeltog og la ned blomster ved kirken...

Tror det ble en spesiell opplevelse de kommer til å bære med seg lenge.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...